Bokmal
Når det gjelder myten om at vi alle er like, må vi, etter min mening, snu skuta og fullt ut akseptere at vi alle i utgangspunktet er forskjellige.
I min skoletid i femtiårenes Norge var det få som tok sjansen på å argumentere med at vi alle var forskjellige. Innstillingen den gang var preget av det motsatte.
I 1960 ble visen til Jo Tenfjord og Johan Øien en slager:
Noen barn er brune som et nystekt brød
Noen barn er gule og noen barn er rød
Noen barn er hvite - noen nesten blå
meget er forskjellig men det er utenpå
Et slags kompromiss altså, at man inni seg nok er like (lever, nyre, hjerte osv.), men det endrer ikke det faktum at ingen mennesker på jorden er identiske.
Alle har vi forskjellig DNA.
Som i mine tidligere "skriverier" har jeg også denne gang prøvet å unngå Google og leksika, bortsett fra når det er nødvendig for generell informasjon; alt er resultat av mine egne livserfaringer. Skulle jeg komme med faktiske uriktigheter, forsimplinger av betydelige sider av innholdet eller andre feil, ber jeg om unnskyldning på forhånd, men trøster meg med, som man vil forstå, at jeg som alle andre har rett, ut fra mine antagelser.
Etter et relativt langt liv, jeg går i mitt åttisjette år, har jeg som sjåfør tilbakelagt nesten tre ganger avstanden til månen! Min medfødte nysgjerrighet medførte at jeg fikk som vane å gjøre observasjoner i nesten alle sammenhenger, i minste detalj. Det betyr at jeg for eksempel ble automatisk oppmerksom på (kolerisk), det som etter min mening var ethvert avvik fra min tolkning av trafikkreglene.
Etter å ha gjennomført et utall transeuropeiske bilturer og bodd permanent i Spania i mer enn 20 år, mener jeg selv at jeg har tilegnet meg gode kjøreferdigheter. Men før jeg hadde greid å bevisstgjøre for meg selv hva dette med menneskenes forskjellighet innebar, hadde jeg for vane å utbasunere min vurdering av andres minste feil i trafikken, til stor irritasjon og forlegenhet for medpassasjerer.
Som en konsekvens av våre forskjeller har vi
